Ekteskapsloven – et overblikk
Lov om ekteskap, vanligvis kalt ekteskapsloven, trådte i kraft 1. januar 1993 og erstattet den tidligere ekteskapsloven av 1918 og lov om hustrues rettslige stilling. Loven er bygget opp med fire hoveddeler: inngåelse av ekteskap, formuesforholdet mellom ektefellene, deling av formuen ved ekteskapets opphør, og saksbehandlingsregler.
Ekteskapsloven bygger på prinsippet om likestilling mellom ektefellene. Begge ektefeller har like rettigheter og plikter, og loven gjør ingen forskjell basert på kjønn. Formuesordningen bygger på likedeling som normalordning, men ektefellene kan avtale andre ordninger gjennom ektepakt. Loven balanserer hensynet til ektefellenes avtalefrihet med behovet for å beskytte den svakere parten.
Siden ikrafttredelsen har ekteskapsloven gjennomgått flere endringer. De mest betydningsfulle endringene har gjeldt reglene om vigsel, der adgangen til å inngå ekteskap ble utvidet til likekjønnede par i 2009, samt endringer i reglene om internasjonale ekteskap. Loven er også tilpasset endringer i annen lovgivning, herunder barneloven og arveloven.
Vilkår for å inngå ekteskap
Ekteskapsloven kapittel 1 stiller krav til hvem som kan inngå ekteskap. Ekteskapsalderen i Norge er 18 år, og det finnes ingen mulighet for dispensasjon. Begge parter må gi fritt og informert samtykke til ekteskapet. Tvang eller press medfører at ekteskapet kan kjennes ugyldig.
Det gjelder også ekteskapshindringer som forhindrer inngåelse av ekteskap. Man kan ikke gifte seg med noen man er i nær slekt med, herunder søsken, foreldre og besteforeldre. Den som allerede er gift, kan ikke inngå nytt ekteskap før det eksisterende ekteskapet er oppløst. Prøvingsattesten, som utstedes av folkeregisteret, bekrefter at ekteskapsvilkårene er oppfylt.
Vigsel kan foretas av kirkelig eller borgerlig vigsler. Borgerlig vigsel foretas av ordførere, varaordførere og ansatte ved kommunen som kommunestyret har gitt vigselsrett. Kirkelig vigsel foretas av prester og andre religiøse ledere som er godkjent av departementet. Vigsel kan også foretas i utlandet, men det stilles krav til at vigselen er gyldig etter norsk rett.
Formuesordningen mellom ektefeller
Ekteskapsloven kapittel 9 og 10 regulerer formuesordningen mellom ektefellene. Normalordningen er felleseie, som innebærer at ektefellenes samlede formue i utgangspunktet skal deles likt ved ekteskapets opphør. Det er viktig å understreke at felleseie ikke betyr sameie – hver ektefelle eier sine egne eiendeler.
Ektefellene kan fravike normalordningen ved å opprette ektepakt. Gjennom ektepakt kan ektefellene avtale fullt eller delvis særeie, noe som innebærer at hele eller deler av formuen holdes utenfor delingen. Ektepakten må oppfylle strenge formkrav for å være gyldig, og den må tinglyses for å få vern mot kreditorer.
Rådighetsdelen av formuesordningen gir hver ektefelle rett til fritt å råde over sine egne eiendeler, herunder selge, pantsette og gi bort. Det gjelder imidlertid viktige unntak: ektefellen kan ikke uten samtykke fra den andre selge eller pantsette felles bolig eller innbo. Denne samtykkeplikten gjelder uansett om eiendelen er felleseie eller særeie, og er ment å beskytte familiens boligbehov.
Separasjon og skilsmisse
Ekteskapsloven kapittel 4 regulerer oppløsning av ekteskap. Hovedregelen er at ektefeller som ønsker å skilles, først må separeres. Separasjonstiden er ett år, og begge ektefeller har rett til å kreve separasjon uten å oppgi grunn. Separasjonen innvilges av statsforvalteren (tidligere fylkesmannen).
Etter ett års separasjon kan hver av ektefellene kreve skilsmisse. Skilsmisse kan også gis uten forutgående separasjon dersom ektefellene har bodd atskilt i minst to år på grunn av samlivsbrudd. I tillegg kan skilsmisse kreves umiddelbart dersom den ene ektefellen har opptrådt på en måte som har satt den andres liv eller helse i fare, eller ved tvang i forbindelse med ekteskapsinngåelsen.
Dersom ektefellene har felles barn under 16 år, er det obligatorisk mekling før separasjon eller skilsmisse. Meklingen gjennomføres ved familievernkontoret og har som formål å hjelpe foreldrene med å komme til enighet om foreldreansvaret, fast bosted og samvær. Det utstedes meklingsattest som må legges ved søknaden om separasjon.
Deling av formuen ved skilsmisse
Ekteskapsloven kapittel 12 regulerer delingen av formuen ved ekteskapets opphør. Hovedregelen er likedeling: hver ektefelles nettoverdier i felleseiet deles likt mellom dem. Nettoverdien beregnes ved å trekke gjeld fra bruttoverdien av eiendelene. Gjeld som er stiftet for å erverve, sikre eller opprettholde felleseie, kan trekkes fra felleseiet.
Skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59 er et viktig unntak fra likedelingsprinsippet. Etter denne bestemmelsen kan en ektefelle kreve å holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til verdier ektefellen hadde da ekteskapet ble inngått, eller som ektefellen senere har fått ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Skjevdeling er en verdiregel, ikke en gjenstandsregel.
Vederlagskrav etter ekteskapsloven §§ 63 og 73 kan oppstå i visse tilfeller. Dersom den ene ektefellen har brukt felleseiemidler til å øke verdien av sitt særeie, eller har redusert formuen ved utilbørlige disposisjoner, kan den andre ektefellen kreve vederlag. Vederlagskravet er en korreksjon som skal sikre et rettferdig resultat ved delingen.
Underholdsplikt og bidrag etter skilsmisse
Under ekteskapet har ektefellene gjensidig underholdsplikt etter ekteskapsloven § 38. Hver ektefelle plikter å bidra til det felles underholdet etter evne, og arbeid i hjemmet likestilles med annet bidrag. Etter skilsmisse opphører underholdsplikten i utgangspunktet, men retten kan i visse tilfeller tilkjenne bidrag etter ekteskapsloven § 79.
Ektefellebidrag etter skilsmisse tilkjennes bare unntaksvis. Vilkåret er at den ene ektefellen har behov for bidrag og den andre har evne til å betale. Ved vurderingen sees det hen til ekteskapets varighet, aldersforskjell, helsesituasjon, og om den ene ektefellen har hatt redusert arbeidsinntekt på grunn av omsorg for barn eller husarbeid. Bidraget kan tidsbegrenses.
For en grundig gjennomgang av ektepakt og formuesordning, les vår komplette guide om ektepakt.
Ofte stilte spørsmål om ekteskapsloven
Hva er forskjellen mellom separasjon og skilsmisse?
Separasjon er det første steget mot en skilsmisse og innebærer at det rettslige båndet mellom ektefellene løsnes, men ekteskapet er ikke formelt oppløst. Under separasjonen har ektefellene rett til å bo hver for seg og til å kreve deling av formuen. Etter ett års separasjon kan begge ektefeller kreve skilsmisse, som er den endelige oppløsningen av ekteskapet.
Hva skjer med felles bolig ved skilsmisse?
Felles bolig inngår i delingsgrunnlaget med sin markedsverdi. Dersom ektefellene ikke blir enige om hvem som skal overta boligen, kan retten avgjøre spørsmålet etter ekteskapsloven § 67. Den ektefellen som har størst behov for boligen, typisk den som skal ha barna boende fast hos seg, har rett til å overta den. Den som overtar boligen, må kompensere den andre ektefellen for halvparten av nettoverdien.
Kan vi dele formuen selv uten advokat?
Ja, ektefellene kan avtale fordelingen av formuen seg imellom uten å involvere advokat. Det anbefales likevel å søke juridisk rådgivning, spesielt dersom det er verdier av betydning, eiendom, pensjon eller gjeld inne i bildet. En advokat kan sikre at delingen skjer i tråd med loven og at begge parters rettigheter ivaretas. En skifteavtale bør alltid nedtegnes skriftlig.
Hva betyr skjevdeling?
Skjevdeling betyr at en ektefelle kan kreve å holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til verdier vedkommende hadde da ekteskapet ble inngått, eller har mottatt som arv eller gave. Skjevdeling er et unntak fra likedelingsprinsippet og krever at verdiene kan dokumenteres og identifiseres. Regelen finnes i ekteskapsloven § 59.
For spørsmål om økonomisk kompensasjon i forbindelse med skilsmisse, kan det også være nyttig å lese om erstatningsrett i Norge.
Trenger du advokathjelp? Bruk Advokattipset for å finne riktig advokat raskt og enkelt.
